Mannen til "Stine" har en kronisk hjerneskade, som reduserer hans evne til å ta initiativ, han har redusert hukommelse og noe redusert evne til å ta innover seg andres behov, Alt ansvar faller på henne som pårørende, og det er SLITSOMT, og tærer på forholdet. Døtrene til "Stine" er 14 og 9 år, og de er som hund og katt. Storesøster er ekstra snurt over at lillesøster har begynt på samme aktivitet som henne. Hvordan kan foreldrene få roet gemyttene? Det begynner å gå hardt innpå "Stine" at hun har brukt lang tid på å bli gravid. Velmenende råd som "tenk på noe annet" funker svært dårlig. Hva er det som kan hjelpe i en sånn situasjon.

Han er kanskje litt i midtlivskrisa, eller kanskje han bare vil kose seg litt. Mannen til "Stine" vil i hvert fall gjerne at de skal kjøpe seg en stor båt, og nyte livet. Hun er mer fornuftig, og vil heller spare penger til å hjelpe barna med bolig etter hvert og sånne snusfornuftige ting. Er hun i fare for å støte ham fra seg ved å være så "streng"?

Etter et langt ekteskap, med et par pauser i årenes løp, viser ikke ektemannen til "Stine" særlig begeistring for forholdet. Så da hun møtte en mann som så henne ble hun raskt betatt, og veien til sengehalmen var kort. Han er også gift, og vil ikke gå fra kona si. Nå føles det som en real kjærlighsetssorg, og at alt er kaotisk. Kjæresten til "Stine" viser seg kanskje ikke å være en hun kan lene seg på når livet butter imot. Det føles utrygt å være uenig med ham, og han stiller ikke opp når hun er lei seg. Er det han hun skal dele livet sitt med?

"Jeg er lei av å være en "run away girl" som stikker av med en gang noe kjennes feil. Hvordan vet jeg om det er magefølelsen min som sier at det er feil, eller om det bare er jeg som blir trigget av tidligere vonde erfaringer, blir redd og dermed kjennes ting feil?"

Vi har fått et genialt tips fra "Stine" som trengte å stenge en viss person ute fra livet sitt. Hvordan finne tid til, og introdusere den nye kjæresten til barna på 10 og 13 år? De har NULL lyst til å høre om ham, og langt mindre møte ham? "Stinemor" har etter å ha hørt på podden innsett at "samlivet med min mann gjennom 20 år kanskje ikke har vært så godt som jeg har trodd". Han har svært lite empati, lav emosjonell intelligens og flammen i forholdet minker og minker. Kan dette gå bra?

Avstansdforholdet til "Stine 1" og "Stine 2" fungerer egentlig ganske bra. De får til å treffes endel, og når de gjør det finner de på ting, er sosiale og koser seg. Utfordringen er at "Stine 2" "synes jeg er for lite sosial når vi ikke er sammen. Selvom hun ikke er særlig sosial selv i de periodene".

Samboeren til "Guri" har det ikke bra, og sliter med selvmordstanker. Han vil bare snakke med henne om det - ingen andre. Hun føler ikke at det er greit å bli sittende alene med hans "drittpakke", mens han mener hun prøver å gi utfordringene hans til noen andre. PMS´en er ekstrem! Og mannen til "Agnete" fremstår for henne som «evneveik» mens det står på. "Han er overhode ikke evneveik de andre ukene i måneden så tviler på at han er evneveik den uka jeg er hormonell." Hun prøver å ikke la det går for mye utover ham, men han mener hun bør skjerpe seg. Og til slutt: "Er det helt forferdelig å ønske noen død? Ja, det er det jo. Men er det veldig uvanlig?"

For å oppsummere barndommen til "Petter, 25 år" i grove trekk: alkoholisme, grov omsorgssvikt, langvarig mobbing, barnevern til ingen nytte.... Altså totalt sviktet av "alle" har livet mildest talt vært krevende. På mange måter er det ok nå etter mye jobbing med å bearbeide opplevelsene. Moren døde for en tid tilbake, og "Petter" har dårlig samvittighet for at han ikke gjorde mer for henne. Men han har gjort ALT som tenkes kan!

Barndomen til "Stine" var preget av utrygge rammer, og faren var eksplosivt sint og ingen støtte i livet. Dette med forhold er ikke så lett nå i voksen alder. Nå har "Stine" avsluttet noe som kunne blitt bra - men er det riktig avgjørelse? Var de egentlig for forskjellige? Hun klarer bare ikke å bli enig med seg selv! Hvordan kan hun finne ut hva som er desperasjon og relasjonsskader og hva som er fornuftige tanker?Eksen til "Stine" har vært utro gjentatte ganger, og nå er skilsmissen et faktum. Hun lurer på hva hun nå kan gjøre for ikke å bli fastlåst i sorg og bitterhet. Hun er redd hun aldri kan stole på en mann noensinne igjen. Og hva kan hun gjøre for barna som også har fått vite om utroskapen og ikke vil ha noe med far å gjøre. "Frida" har vært i et voldelig forhold, og har begynt å date igjen. Men det er SKUMMELT! "Hva gjør jeg for og tørre å være meg selv og by på meg selv?" 

"Min samboer blir urolig av at jeg drikker alkohol uten ham. Tenker dere at jeg ikke skal gjøre det da? Han har negative erfaringer fra tidligere forhold med utroskap etter inntak av alkohol. Kan dere drodle rundt hvor mye man skal ta hensyn til partner i forhold til egne grenser og behov? 

"Stine" har hatt «sosial pause» i nesten 5 år og er helt ute av trening. Hun stivner til i sosiale sammenhenger, og synes ikke sitt indre jeg kommer frem. Vi drodler om smalltalk og sosial trening. "Petter" er i slutten av 20-årene og storfornøyd med livet han lever nå. Kjæresten er topp, jobben er topp og alt er på stell. Likevel hender det at gamlekjæresten fra videregående dukker opp i bevisstheten og tar litt vel mye plass. Er dette unormalt? Er det dumt å kontakte henne? Hvordan skal han forholde seg til dette?

Litt oppdatering på historiene om lårbeinet og ørnen. Og ikke minst: "Hvordan balansere det å stå opp for meg selv med å ignorere dritten jeg får fra en person jeg er nødt til å ha i livet mitt?"

Hva gjør man når man får vite at eksen til venninna mest sannsynlig har vært utro store deler av forholdet deres - ikke bare de siste årene som venninnen vet om? Fortelle eller holde tett? "Lærerstine" opplever utfordringer i samarbeidet med foreldrene til et barn. Hun vet at skolen gjør alt riktig, men foreldrene er ikke enig. Dette gnager i bakhodet og tar mye energi. Vi drodler.

"Stine" opplever at det er endel som "trives litt for godt i den gropa de har havnet i når livet i en periode var litt tøft, Det er jo veldig positivt at det har blitt mer fokus på det å ikke ha det bra psykisk, og at dette er noe mange opplever i løpet av livet. Men hvor lenge er det egentlig greit å ikke ha det bra?"

Det er ikke alltid lett å være lærer: "Hvordan kan vi som er lærere best møte de indrestyrte barna i skolen? De som bare vil det som er gøy, men svært lite av det de må, bør og skal?Heller ikke så lett å være kollega: "Hvordan ikke bruke så mye energi på å irritere seg over kunnskapsløse og late kollegaer, som helst ikke vil gjøre noe mer enn de absolutt må?"En "Stine" har veldig mange plager som stemmer overens med en som kan ha blitt utstat for seksuelle overgrep i barndommen. Spørsmålet er: kan man ha opplevd overgrep eller incest uten å huske det? Jeg frykter å skape falske minner hvis jeg dykker ned i det.""Stine" ble dårlig behandlet i et 10 langt år forhold. Hun hadde egentlig dårlig magefølelse hele tiden, og lurer på om det finnes noen forklaring på hvorfor hun fant seg i det så lenge?

"Er det ikke lov å si at jeg trenger en mann i livet for å føle meg komplett? Hvor går balansen mellom om å ta ansvar for egen lykke og å føle behov for en mann for å bli lykkelig?"Vi får en viktig påminnelse fra en mor som har vært gjennom "alles" mareritt: "Det verste som kunne skje skjedde da vi mista det kjæreste vi hadde til en ufrivillig overdose av mdma. Henrik 18 år eksperimenterte med partydop. Sorgen og sjokket var og er på mange måter ikke til å leve med."Og hvordan forholde seg til "storfamiliens" kritiske blikk på seg og eget barns adferd. En "Stine" er mye sammen med storfamilien og opplever det til tider som belastende. Er det bare henne?

"Jeg er ei dame i 40-årene, med samboer og hver vår tenåring. Vi har ett flott hus, hver vår gode jobb og gjør ofte mye av det vi har lyst til. Likevel føler jeg meg ofte ensom, og føler at livet mangler noe, at det skal være noe mer...."

Endelig har mannen til "Stine" blitt litt aktiv med gågruppa på jobben. Så viser deg seg at det bare er ham og de to damene på jobben som ER gågruppa. Dette gir "Stine" en rar og dårlig følelse. I 13 år har "Stine" vært i konflikt med eksen angående samvær med sønnen. Det har vært en grusom prossess, men hun har stått i det med ukuelig positivisme. Mens denne stormen pågikk hadde hun lite overskudd til å pleie venneforhold, og hver gang en potensiell ny arbeidsgiver tok kontakt, stod hun i en eller annen krise, og "alle sjanser i livet har gått meg hus forbi. HJELP!""Stine" har hatt Svigermor Fra Helvete i 30 år! Og kommer nå med tilsvar til tidligere innsender som i følge seg selv ER Svigermor Fra Helvete.

Denne "Stinen" lurer på hvor mye man skal ta opp av ting man irriterer seg over med partner i "nye" forhold? Etter å ha håpet at den forrige mannen skulle endre seg i 10 år, lurer hun nå på om hun krever for mye av en mann?! Hun blir ikke helt fornøyd, og irriterer seg over ulikhetene i det nye forholdet.

Han er 35 år, hun er 20. Er det håp for forholdet, eller er det dømt til å mislykkes. Og hva med de som har motforestillinger? "Stine" og mannen har barn på 4 og 1 år. Han har mistet livsgnisten helt, og snakker faktisk om at han ønsker å dø. I hvert fall rømme fra familien og finne seg selv igjen. Hvordan skal hun forholde seg til dette? Han trenger jo hjelp, men tror ikke det hjelper. Hjemmet til "Stine" bar null preg av kjærlighet, varme eller fellesskap. Hun hadde en vanskelig oppvekst og flyttet hjemmefra før hun var fylt 16 år. Hun har "båret" på familien og prøvd å gjøre moren og søsteren til lags. Men det koster!